Sihanoukville - Koh Rong

Klokken 05.00 ankom vi Sihanoukville, tre timer tidligere enn planlagt. Hvem skulle tro at det var  mulig i Asia? Vi hoppet ut av bussen rett fra soveposen og ble møtt av 15 ivrige tuk-tuk sjåfører. Ettersom vi gikk i søvne, var alt for sultne og hadde glemt å studere Lonely Planet på forhånd, stolte vi blindt på Sam som ville kjøre oss til et billig guesthouse. Billig var det, men servicen var der etter. Viktigst av alt; det var rett ved stranden!! 

Ei som skrøt så voldsomt av at ho aldri får myggstikk??

Selvfølgelig kan ikke Sihanoukville sammenliknes med strendene i Filippinene, men vi fant det vi trengte: sol, hav og solsenger. Vi fant fort ut at hovedattraksjonen i Sihanoukville, for folk på vår alder, er å feste. Så vår uke i Sihanoukville bestod av soling og festing, og ettersom vi ikke tar oss særlig godt ut verken på stranda eller på fest, er det svært få bilder av Sihanoukville. 

Bading på partybåten

Ivrige selgere bruker skitne triks for å selge

Slapp av mamma og pappa, vi gjorde noe fornuftig også. En dag bestemte vi oss for å hoppe på en to timers båttur over til den rolige øyen Koh Rong, der bedagelighet er hovedfokus. Der bodde vi hos en kambodiansk familie i fire netter. Rommet vårt lignet et lite vedskjul, hadde kun strøm to tilfeldige timer i døgnet, og rotter som kom innom for å si godnatt. Men vi storkoste oss! 

En av dagene leide vi, og to nederlanske venner, en egen liten fiskebåt med egen sjåfør. Vi snorklet, fisket og besøkte en øde strand. Karoline gikk av med prisen for styggest fisk, og Therese for flest og penest fisk. Da vi kom hjem igjen, grillet vi og koste oss med fangsten. En allers tiders tur!

Peneste fisken

Styggeste fisken

Desverre tok pengene slutt, og da det ikke var noen minibank på øya måtte vi forlate paradis.

Enda et døgn måtte tilbringes i Sihanoukville, ettersom vi skulle på strandfestival. Nå står Koh Kong for tur... 

Phnom Pehn og Siem Reap

Vi har allerede vært i Kambodsja siden 12. februar, men har vært så fryktelig opptatt at vi helt har glemt å blogge. Hittil på reisen er vi begge skjønt enig om at dette er favorittlandet vårt. Selv om Kambodsja er et av Asias fattigste land (faktisk fattigere enn Kongo, som da ikke er i Asia), er folkene her desto hyggeligere.

Vårt Kambodsja-eventyr startet i Phnom Pehn, sekundet vi ankom guesthous'et. Det viste seg at en av de ansatte hadde bursdag, og vi ble tatt i mot med øl og lokal mat.

Andre dag i Phnom Pehn var ikke fullt så feststemt, da vi besøkte Toul Sleng fengselet og The Killing Fields. Våren 1975 kom den kommunistiske Røde Khmer armeen til makten i Kambodsja, under ledelse av Pol Pot. De som ble beskyldt for å være motstandere av armeen ble satt i fengsel i Toul Sleng, eller sendt som slaver til kollektivlandbruk. I Toul Sleng ble fangene torturert til de innrømmet å ha motarbeidet kommunistene selv om de var uskyldige, og deretter henrettet på The Killing Fields. Pol Pot var av den oppfatning at hvis ikke hele familier ble utslettet, kunne noen av dem komme tilbake for å ta hevn. Derfor ble også tusenvis av spedbarn henrettet under Den Røde Khmers styre. Da de ble styrtet i 1979 hadde 2 millioner mennesker blitt henrettet på The Killing Fields, i tillegg til de mange som sultet og døde under slavearbeidet.

En av tusenvis av fangeportretter som henger på veggen i Toul Sleng. 

Hodeskallene fra massegravene er gravet opp og utstilt i store glassmontere

Måten den Røde Khmer drepte spedbarn på, var å holde de etter foten og slå skallen mot trestammen til de døde.

Siem Reap ble en kort affære med besøk på Angkor Wat, og senere på kvelden baren "Angkor What?". Tempelet som er verdens høyeste religiøse bygning, og en av de syv underverk, var flott, men utrolig tettpakket av turister. De lange køene av asiater i lik caps ødela noe av gleden, og det endte med at dagspasset på alle byens templer ble brukt minimalt.

Angkor Wat 

Angkor Wat 

Angkor Wat 

Bayon

Bayon

Neste stopp Sihanouk Ville! 

Nattbuss til Sihanouk Ville

Boracay

Etter to døgn med reise  (tricycle-jeepney-buss-overnatting-ferge-båt) kom vi endelig frem til Boracay. Boracay er en liten øy utenfor Panay, og er kjent for sin tre kilometerer lange white beach, landets beste uteliv og sin fantastiske solnedgang. Jammen fikk vi sett alt sammen, a gitt!

I tillegg fikk vi oppleve parasailing, båttur rundt øya, snorkling, veldig hyggelige filippinere, en drøss med partysvensker, feite russere med damer som glinset av kokosnøtt-olje, uendelige happyhour'e, nesten gratis San Miguel og nattklubben Summer Place. 

Siden det å være i Boracay igrunn er som å være i "syden", trengs det vel ikke mere tekst. Et bilde sier mer enn tusen ord.

Det vakre badet vårt

Parasailing var meget skuffende

Gitarspilling på stranda

Det skal sies at vi valgte å bli her i en hel uke, før vi setter kursen mot Cambodia.

Puerto Galera

Nytt land, nye muligheter. Den siste uken har vi bodd hos vår nå gode venn Sergio, i den lille havnebyen Sabang. 

Etter et døgn på reisefot fra Bangkok til Angeles City, var vi fremme på Clark flyplass ved midnatt 23. januar. Den mindre hyggelige dama i passkontrollen, var lettere sjokkert da vi ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle videre. Etter et stotrende svar om ett eller annet sted på Mindoro, var det en horde av Filippinere som var mer enn villig til å hjelpe. Åtte timer, og fire buss-/båtbytter etter, var vi fremme i Puerto Galera, uten ventetid. 

Puerto Galera er et området på nordsiden av øya Mindoro. Området består av havnebyen Sabang, Puerto Galera og White Beach. Sabang har 2000 innbyggere, og livnærer seg stort sett av turisme. Byen er kjent for fantastisk dykking, med fargerike korallrev og yrende dyreliv under havet. Dessverre er det også mye sexturisme i området, med spesielt mange vesteuropeiske og koreanske gamle menn som hygger seg med alt for unge jenter :(

Til vår fordel viste det seg at vår venn Sergio hadde en søster med restaurant, en fetter med båt og en annen fetter som var dykkerinstruktør. Dette resulterte i båttur til stranda, masse god mat og endel dykking. Karoline som aldri før hadde tatt i en dykkervest endte opp med Open Water Course, og Therese endte opp med nye dykkeropplevelser (endelig utenfor Norge). 

Filippinerne er fantastisk imøtekommende, og fikk oss til å føle oss veldig hjemme i den lille byen. 

Fisking med smågutta

Brødrene Joel og Joen

Fikk oss katt, som vi dessverre måtte forlate.

Jentene hadde mistenkelig mørke stemmer

I dag har vi reist videre til White Beach og tilbringer natten her, før vi setter kurs mot Boracay. 

Nyter solnedgangen på White Beach

Sukhothai - Chiang Mai - Pai

10. -12. januar tilbrakte vi to rolige dager i Sukhothai. Sukhothai kunne tilby enda flere templer og historiske monumenter.  Ettersom vi følte vi allerede hadde sett nok templer, prioriterte vi heller å sykle en tur ut av byen for å inspisere landsbygda. Mye annet hadde ikke Sukhothai å by på, så vi brukte heller  tiden på å slappe av på hostellet i jungelen.

Sykkeltur på landsbygda, istedet for templer

Neste stopp var Chiang Mai. Minuttet etter vi var innlosjert på guesthous’et, kikcket vår første matforgiftning inn. Dette bød på problemer da vi allerede hadde booket tur til jungelen dagen etter. Gudskjelov var vi i Thailand – smilets land, der svaret alltid er ”No problem”.  Vi lå derfor to døgn i isolat på rommet, før vi endelig følte oss friske nok til å bevege oss ut i dagslys.

15. januar var vi så å si friske igjen, og hoppet inn i en pickup med to tyskere, to italienere og to polakker. Vi var klare for jungeltur med Simon/The jungle king. Første punkt på agendaen var elefant ridning. Dette var interessant, men noe skuffende ettersom det bare var en oppmerket rute i et nedslitt område.

Vi fikk hvertfall se elefanter!!

Belønning

Etter nye ”40 minutters” kjøretur (som i Thai-time tilsvarer 2 timer) forlot pickupen oss, og vi stod alene igjen i jungelen. På spørsmålet om det fantes farlige dyr i området, nikket han bare og skjønte ikke helt hvorfor vi spurte. The jungle king mente at det var mennesker er det  farligste dyret av alle.   Nå skulle vi gå i ”en og en halv time” til fjellandsbyen Ban Hoa Hoa, som viste seg å bli en tur på tre timer i stupbratt terreng. Vel fremme var vi åtte pesende, sprutrøde europeere og en lattermild Thai i flip-flops.

Jungle-girl

Medbrakt lunsj i bananblad

Resten av kvelden bestod av middag med lokaldyrkede ingredienser, bålkos med gode historier fra de lokale, helt til vi fant soveposen og stråmatta i en slags bungalow.

Rundt bålet lærte vi om skikkene til de Thailandske fjellstammene. Landsbyen vi besøkte rommet tre hundre mennesker, der 80 % holdt på med jordbruk. Livsstilen var preget av få bekymringer, og med et samfunn der alle hjelper alle. Noe vi oppfattet som en veldig ærlig og fantastisk livsstil, med en ro og gjestfrihet du sjelden finner i det urbane samfunn.  Ettersom naturen gir de alt de trenger, drar stammefolkene sjeldent ned til den kaotiske og fremmede byen. De har heller ingen spesiell religion, men tror på det åndelige og at alt og alle har en god sjel.

De lokale

Etter en kald natt, klatret vi oss nedover fjellet til siste etappe som bestod av bambus rafting. Det ble en våt og uforglemmelig opplevelse. Spesielt da vår 14 år gamle ”sjåfør” var den eneste som elsket å tippe flåten, mens han ropte ”snake”. De fleste truslene om slanger var falske, men i to tilfeller var de faktisk reelle. Så da har vi badet med slanger!

Tilbake på hostellet var det hendt en dobbeltbooking, så dessverre måtte vi ta en for laget, og ble vist opp til suiten (!!!). Vi hadde avtalt å møte italienerne på en kjent Italiensk restaurant ved byens night marked, men  det viste seg at ingen av de lokale hadde hørt om akkurat den restauranten. Vi ga opp letingen etter flere bomturer med tuk-tuk, og ble heller med tyskerne på reggea-bar og lokal festing. Brått var vi ikke lengre de raskeste til å drikke øl…

De to neste dagene tilbraktes stille og rolig, i superhyggelige Pai. Før vi setter kursen videre mot Filippinene.