Puerto Galera

Nytt land, nye muligheter. Den siste uken har vi bodd hos vår nå gode venn Sergio, i den lille havnebyen Sabang. 

Etter et døgn på reisefot fra Bangkok til Angeles City, var vi fremme på Clark flyplass ved midnatt 23. januar. Den mindre hyggelige dama i passkontrollen, var lettere sjokkert da vi ikke hadde noen anelse om hvor vi skulle videre. Etter et stotrende svar om ett eller annet sted på Mindoro, var det en horde av Filippinere som var mer enn villig til å hjelpe. Åtte timer, og fire buss-/båtbytter etter, var vi fremme i Puerto Galera, uten ventetid. 

Puerto Galera er et området på nordsiden av øya Mindoro. Området består av havnebyen Sabang, Puerto Galera og White Beach. Sabang har 2000 innbyggere, og livnærer seg stort sett av turisme. Byen er kjent for fantastisk dykking, med fargerike korallrev og yrende dyreliv under havet. Dessverre er det også mye sexturisme i området, med spesielt mange vesteuropeiske og koreanske gamle menn som hygger seg med alt for unge jenter :(

Til vår fordel viste det seg at vår venn Sergio hadde en søster med restaurant, en fetter med båt og en annen fetter som var dykkerinstruktør. Dette resulterte i båttur til stranda, masse god mat og endel dykking. Karoline som aldri før hadde tatt i en dykkervest endte opp med Open Water Course, og Therese endte opp med nye dykkeropplevelser (endelig utenfor Norge). 

Filippinerne er fantastisk imøtekommende, og fikk oss til å føle oss veldig hjemme i den lille byen. 

Fisking med smågutta

Brødrene Joel og Joen

Fikk oss katt, som vi dessverre måtte forlate.

Jentene hadde mistenkelig mørke stemmer

I dag har vi reist videre til White Beach og tilbringer natten her, før vi setter kurs mot Boracay. 

Nyter solnedgangen på White Beach

Sukhothai - Chiang Mai - Pai

10. -12. januar tilbrakte vi to rolige dager i Sukhothai. Sukhothai kunne tilby enda flere templer og historiske monumenter.  Ettersom vi følte vi allerede hadde sett nok templer, prioriterte vi heller å sykle en tur ut av byen for å inspisere landsbygda. Mye annet hadde ikke Sukhothai å by på, så vi brukte heller  tiden på å slappe av på hostellet i jungelen.

Sykkeltur på landsbygda, istedet for templer

Neste stopp var Chiang Mai. Minuttet etter vi var innlosjert på guesthous’et, kikcket vår første matforgiftning inn. Dette bød på problemer da vi allerede hadde booket tur til jungelen dagen etter. Gudskjelov var vi i Thailand – smilets land, der svaret alltid er ”No problem”.  Vi lå derfor to døgn i isolat på rommet, før vi endelig følte oss friske nok til å bevege oss ut i dagslys.

15. januar var vi så å si friske igjen, og hoppet inn i en pickup med to tyskere, to italienere og to polakker. Vi var klare for jungeltur med Simon/The jungle king. Første punkt på agendaen var elefant ridning. Dette var interessant, men noe skuffende ettersom det bare var en oppmerket rute i et nedslitt område.

Vi fikk hvertfall se elefanter!!

Belønning

Etter nye ”40 minutters” kjøretur (som i Thai-time tilsvarer 2 timer) forlot pickupen oss, og vi stod alene igjen i jungelen. På spørsmålet om det fantes farlige dyr i området, nikket han bare og skjønte ikke helt hvorfor vi spurte. The jungle king mente at det var mennesker er det  farligste dyret av alle.   Nå skulle vi gå i ”en og en halv time” til fjellandsbyen Ban Hoa Hoa, som viste seg å bli en tur på tre timer i stupbratt terreng. Vel fremme var vi åtte pesende, sprutrøde europeere og en lattermild Thai i flip-flops.

Jungle-girl

Medbrakt lunsj i bananblad

Resten av kvelden bestod av middag med lokaldyrkede ingredienser, bålkos med gode historier fra de lokale, helt til vi fant soveposen og stråmatta i en slags bungalow.

Rundt bålet lærte vi om skikkene til de Thailandske fjellstammene. Landsbyen vi besøkte rommet tre hundre mennesker, der 80 % holdt på med jordbruk. Livsstilen var preget av få bekymringer, og med et samfunn der alle hjelper alle. Noe vi oppfattet som en veldig ærlig og fantastisk livsstil, med en ro og gjestfrihet du sjelden finner i det urbane samfunn.  Ettersom naturen gir de alt de trenger, drar stammefolkene sjeldent ned til den kaotiske og fremmede byen. De har heller ingen spesiell religion, men tror på det åndelige og at alt og alle har en god sjel.

De lokale

Etter en kald natt, klatret vi oss nedover fjellet til siste etappe som bestod av bambus rafting. Det ble en våt og uforglemmelig opplevelse. Spesielt da vår 14 år gamle ”sjåfør” var den eneste som elsket å tippe flåten, mens han ropte ”snake”. De fleste truslene om slanger var falske, men i to tilfeller var de faktisk reelle. Så da har vi badet med slanger!

Tilbake på hostellet var det hendt en dobbeltbooking, så dessverre måtte vi ta en for laget, og ble vist opp til suiten (!!!). Vi hadde avtalt å møte italienerne på en kjent Italiensk restaurant ved byens night marked, men  det viste seg at ingen av de lokale hadde hørt om akkurat den restauranten. Vi ga opp letingen etter flere bomturer med tuk-tuk, og ble heller med tyskerne på reggea-bar og lokal festing. Brått var vi ikke lengre de raskeste til å drikke øl…

De to neste dagene tilbraktes stille og rolig, i superhyggelige Pai. Før vi setter kursen videre mot Filippinene. 

Ayuthaya

Etter en times venting på forsinket tog, og en treig togtur nordover ankom vi Ayutthaya utpå formiddagen. Guesthouse Baan Eve består av en hyggelig bakgård med hengekøyer, smilende thaier, svære hunder som hviler i skyggen og ekstremt flotte rom.

Ayutthaya var Siams hovedstad fra 1350 til 1767, og kontrollerte på et tidspunkt et område som var større enn England og Frankrike til sammen. Byen består av en øy omgitt av tre elver, og er kjent for sin flotte arkitektur.

Wat Chai Wattamaran - bygget av Kong Prasat Thong til ære for sin mor. Hadde ikke det vært noe mamma? 

Etter litt avslapping i skyggen (det er umulig å gjøre noen ting i denne varmen), dro vi på båttur rundt byen. Vi besøkte noen av byens flotte templer, og ruiner. På det tredje tempelet fant vi ut at båtturen nok var det mest fascinerende for oss. Fra båten fikk vi se lokale fiskere, kinesiske karaokebåter, vinkende thaifamilier, en alligator (!!) og rett bortenfor en mann som tok kveldstellet i elven. Dagen etter fant vi ut at vår antatte alligator, nok ikke var annet enn en stor øgle blåst litt opp av ekstase og livlig fantasi.

Siste dagen i Ayutthaya vandret vi rundt øyen i ekstrem varme, og så enda flere templer (selv om vi allerede var lei). Vi bestemte oss for å flotte oss litt, og skulle spise på en av byens flytende restauranter. Landkrabba Therese ble sjøsyk før middagen var servert, og vi måtte pent gå der i fra og få i jenta litt væske.

Høylytt karaoke-støy fra en av partybåtene på elva

Etter endelig å ha ristet av oss frykten for å prate engelsk med fremmede, fant vi igjen vår naturlige rolle. Kvelden endte med at vi hadde lært bort kortspillet "Idiot" til hele hostellet. Det vi lærte, var at selv når vi drikker øl i vanlig norsk tempo, går det likevel dobbelt så fort som både franskmenn, engelskmenn og sveitsere. Norsk kultur..?

Bangkok

 Vi ble møtt av blide og imøtekommende mennesker på Bankok flyplass 4. januar. Det skal sies at vi var veldig slitne etter den lange reisen, men var utrolige takknemlige for å endelig være framme. Etter en times taxitur, for i underkant av 50 norske kroner, ble vi kastet inn i det herlige kaoset i Khao San road. Denne gangen hadde vi faktisk husket å bestille rom på forhånd, så da var det bare å lempe inn sekkene og ta fatt på byen.

Trange gater

Uteliv

Gatekjøkken

Fotballkamp på rullende bar

Khao San road er en velkjent backpacker-gate i Bangkok. Der man finner alt fra hippie-klær, restauranter av alle slag, gatekjøkken på tralle, skorpion på pinne, partysvensker og syden-briter, innpåslitne selgere, trillende barer, til den norske sjømanskirkes vaffelvogn. Her har vi tilbrakt tre herlige dager. Heldigvis bor vi en litt roligere sidegate, slik at vi kan trekke oss unna sirkuset da det blir litt mye.

I dag har vi tatt steget utenfor Bangkok, og vært å besøkt et flytende marked i Saduak. Bangkok var tidligere kjent som Asias Venezia med store nettverk av kanaler, der båt var det vanligste fremkomstmiddelet. På denne måten var det enkelt for hjemmeværende husmødre å kjøpe og selge forskjellige varer. Vi ble padlet rundt i kanalene av ei dame, som garantert var noens oldemor, og ble tilbudt nøyaktig samme varer som i Khao San road. Så man kan vel si at disse kanalene nå stort sett er et tilbud for turister. Likevel var det en hyggelig opplevelse.

Neste stopp var River Kwai Bridge. En bru med toglinje over grensen til Burma, som ble konstruert av Japanere i 1942-1943, under andre verdenskrig. Mange asiatiske slaver ble brukt til å bygge broen, og på grunn av ukummelige forhold døde mange under konstruksjonen. Derfor blir den i senere tid kjent som Death Railway.

River Kwai Bridge

Sykestua

I morgen tidlig går turen mot nord, og vi forbereder oss på mindre støy og kaldere klima.

Strømstans

Venn 1

Kortspill og ananas på høyt nivå

Venn 2

Kosar vårs ser'u!!